Det er så veldig lett å fortelle om alle horrible og farlige opplevelser vi kan bli utsatt for. Hvordan vi havnet opp i situasjonen og hvordan vi kom oss ut. Direkte røverhistorier forekommer også.
Noen forteller om andres opplevelser i mangel på egne spektakulære opplevelser. Men er det egentlig disse episodene som vi husker best, som er det vi ønsker å oppleve?. Det er vel ganske sikkert at skremmende episoder brenner seg fast et sted i hukommelsen. Men gir det egentlig status det å "mose" vingen på en trang potitt åker, eller bli sugd opp i en svær sky, eller det å ha flydd i svært turbulente forhold og store vindstyrker?.
Det er også veldig lett for de som flyr på trinn 5, å bare snakke om det å fly distanse og hvor fint og krevende det er. Uten tanke på at andre piloter og elever har andre mål med sin flyging.
Kanskje er systemet lagt opp til at alle skal ha det som mål å bli en habil trinn 5 pilot?. Den som har vært med noen år har helt sikkert opplevd en del, men er det de mest krevende turene han husker best?
Det jeg husker best er turer som har gitt meg noe der å da, uten at jeg har prestert noe utover det vanlige, men også turer eller øyeblikk da mine personlige mål er oppnådd.
Den første soaring turen høyt over bygda, med utsikt til nabobygdene i det andre dalføret.
En stille hangtur fra et av de lokale flystedene, da jeg fløy på kanten av åsen, tett på terrenget, nærmest innbilte meg at jeg var en ørn, passerte ei hytte så tett at jeg kunne se inn gjennom vinduene.
En av turene om natten fra salknappen, der du ser kameraten mot den røde horisonten hvor solen har gått ned. Mens det nede i dalen bare er lysene av bilene som forteller deg hvor landingsplassen er.
Kveldsflyging fra Blåhø etter regnfall, der Gudbrandsdalen ligger skjult under et teppe av tåke, hvor kun toppene og de høye platåene stikker frem.
Første gang jeg fløy over jønndalen og så dette vakre, men ville stedet.
Også da jeg etter mange år kom tilbake til jønndalen, på en krevende tur fra Frya mot Lesja kom jeg svært lavt og måtte fly marginalt hang på kanten, midt inne i dalen. Etter noen minutter fant jeg løft og kom meg videre over fjellet.
Da jeg som fersk konkurranse pilot overværte premieutdelingen på NM 88 i Vågå. Dette står for meg som den mest stemningsfylte seremoni jeg har opplevd innen Hg. sporten.
Høyde punktet måtte være da Werner Johannessen delte ut prisen til de største øl drikkerne.
Prisen som var satt opp av samvirkelaget i Vågå, gikk til pilotene i Gulen bussen. Og "Brikten" var rørt til tårer da han kom opp for å ta i mot prisen.
Noen husker spesielt godt nybegynner kurset, samholdet, men også knivingen (konkurransen) elevene i mellom.
Spesielle skyformasjoner, værforhold, lysforhold eller stemninger. Da du sirklet termikk sammen med en stor rovfugl, eller da du som den ubestridte kongen, brøytet deg gjennom måkeflokken på kyst hanget.
Har du mistet noe av gløden?. Ta frem bildealbumen, det vil ganske sikkert vekke til live en del av de gode minnene. Og for mange vil dette være sporen til å tenke mere på sporten igjen og kanskje finne grunnen, ja bli mere bevist på hvorfor vi flyr hangglider.
Dag Ring, Sportwing Hangglider klubb