Det var tirsdag 30. juli klokka....12 og en av de siste sjansene for å få en lang distanse tur. Ferien var snart over og været tidligere på våren og sommeren hadde ikke vært det aller beste, det vil si, jeg har aldri fløyet så lite som denne sesongen hittil i år.
Roger hadde alt meldt sin interesse for dagen . Det ble avtalt tid og sted , så i dag måtte det bli Hammer`s. Det beste hadde nok vært Bismo i Sjåk på grunn av vestavinden som ble meldt, men når man befinner seg langt sør i dalen er det greit å holde seg til et mere lokalt sted og da særlig når man har god tro på stedet. Vel oppe på Hammer`s var det bare å rigge og gjøre seg klar. Hammer`s er en rampe start på baksida av Auggedalen i Gausdal, start mot øst og er definert som en tidlig start. Det vil si at det beste start tidspunktet er rundt klokka tolv.
Folkene på hyttetomta ved siden av starten, var interessert og fortalte om den siste turen Bjørn Nyfløtt og Torbjørn Skjeggestad hadde hatt der.
Forholdene så lovende ut helt til vi var klare på start, da kom selvsagt en stor sky å skyggela hele området. Jeg fortalte om planene mine om å fly nord over til Vågå og eventuelt videre mot Åndalsnes, dette ville gi en distanse på 200 Km. Skyen forsvant og Roger startet først, 40 meter ut og la inn svingen, passerte ca. 15 meter rett over rampa. Der lå han og kanskje skiftet boble en gang før han nådde skybas. Jeg sparket i fra på rampa, trakk igjen glidelåsen til selen og fulgte svært nøye med på varioen. Jeg kjente boblen dro, la inn svingen og lot naturkreftene arbeide for meg.
Jeg merket med en gang at termikken dro ut og sørover dalen, dette var ikke noe særlig godt tegn, da vi hadde tenkt oss nordvest over.
Det ble på ingen måte skybas i første termikk bobla, så jeg søkte innover terrenget etter bedre oppdrift. Det var noen svake løft områder i elvedalen sør for Djupådalsætra, men disse viste seg å ikke være slik jeg hadde håpet på, så det var bare å skli tilbake over start for å begynne fra utgangspunktet igjen.
Denne gangen fikk jeg såpass høyde at kryssing av dalen til kampen nord for Forseth sentrum var forsvarlig. Roger hadde allerede markert territoriet slik at det var bare å sikte seg inn mot løft området. Jeg passerte over Roger, og fant det beste løftet ca. hundre meter lengre inn.
I dette løftet varte det ikke lenge før det ble grått rundt oss, dvs. vi skrapte i skybas. Kursen ble satt nord/ vest over for å følge midt på åsryggen, der det beste løftet er å finne.
Det var nå relativt tett mellom termikk boblene å skybasen lå på ca. 1950moh. Avdriften var svært merkbar, slik at det var ikke lenge før jeg var så langt inn som til der Peer Gynt veien begynner i sør.
Roger meldte at formen var heller dårlig, slik at han valgte å fly tilbake for å lande ved samvirke laget. Der sto også hente bilen, og slik hendte det seg at Roger ble "kjørekar" for dagen.
Terrenget mellom Peer Gynt veien og dalføret ligger på 900 til 1000 moh. slik at det var ikke lange skli etappene man kan unne seg før man må tanke høyde igjen.
Avdriften gjorde at jeg måtte søke vestover mot dalen for å ta løftet, men det viste seg at jeg nesten alltid var baksiden av det sterkeste løftet. Dette forsinket nok fremdriften en god del.
På turen frem til øvre Svatsum var det bare en gang jeg var så lavt at landing var seriøst overveid, dette var i nærheten av Bennsjøen.
En brun svidd skråning badet i sol var redningen, dette ga atter en gang skybas og da var det bare å gli mot Børkdal sætra. Der ble det servert saftige termikk kjerner, rikelig med gode løftområder rundt og med skybas til dessert.
Veivalget nå ble å prøve å nå over til Espedalen. Denne etappen var rett motvinds og med en topp på 1336 moh. som måtte rundes for å komme ut på solsiden av Espedalen.
Her ble jeg liggende i høyde med toppen av Gråhøin i 20 minutter på grunn av en dårlig periode. Siden det var en del svake løft områder her fikk jeg rikelig med tid til å se på de nedlagte gruvene som ligger like under toppen her. De er lette å finne i fra lufta, da det er store tipper med rødlig stein utenfor gruve inngangene. Vakkert landskap her i denne fjellbygda som ligger på 720 til 800 moh. med den høyeste toppen Ruten på 1513 moh.
Fra Gråhøin fløy jeg rett nordover, passerte over Ruten og fortsatte mot Skåbu, hele tiden i skybas. Midt over dalen, rett øst for Skåbu mot vinstra lå skyene på 2500 moh. Dette var det høyeste jeg var på turen.
Jeg fikk her kontakt med Bjørn Nyfløtt, han var på tur sørover fra Vole og var nå i passelig høyde innenfor Vinstra.
Avdriften jeg hadde på turen var nå avtatt til å være minimal.
Heidalsmuen hadde vært et fristende rundingspunkt på turen, bare fem minutters skli etappe unna. Men jeg nøyde meg med å ta et bilde av den fra østsiden, i det jeg gled over mot Heidalen. Tok peiling på Espesætra og kom inn litt under toppen av Svartkampen, det var også her litt plundrete å komme seg opp de første tre hundre metrene over terrenget.
Litt ekstra våken eller skal vi si nervøs var jeg her, da det var i dette området at Robin Nilsen tucket (gikk rundt) og havarerte, et år tidligere.
Men opp bar det, og forholdene var nå bedre enn noen gang på turen. Skyene poppet opp over hele Vågå området og nordover mot Lesja så det helt perfekt ut.
Turen begynte å kjennes ganske godt på hodet mitt, dette gjorde sitt til at motivasjonen begynte å bli tynnslitt.
Hente bilen fikk så beskjed om å komme å hente meg på Rikssenteret i Vågå, noe han nesten nektet, men når piloten hadde bestemt seg så.
På turen fra Svartkampen til Vågå tok jeg bare fem runder i en god boble midt over Lalm, fulgte så dalen oppover og passerte Rikssenteret i 2158 moh.
Jeg fløy videre forbi start og mot Skogbygda, snudde ved Rishovda litt sør for der veien til Finndalen tar av fra Slådalsveien. Jeg måtte jo runde "100 Km. Merket" da vet du.
Fløy tilbake og kom inn i høyde med starten på Vole. Her var det nesten ingen aktivitet, kun en vinge som gjorde seg klar til start. Forholdene her var meget bra, jeg måtte fly ut i dalen for å unngå løftet. Hente bilen kom akkurat tids nok til å ta bilde av en fornøyd og sliten pilot på finalen etter en fire timers tur.
Etter en is, siste rest av kjøttkakene på Vågå hotell og hemningsløs skryt av turen, så følte piloten seg i god form igjen.
De målbare verdiene ligger i varioen, følelsene og opplevelsene ligger i hukommelsen, men den higen etter øyeblikkets opplevelse og spenning er atter på plass neste morgen.
Dag Ring , Sportwing HGK.